Homse

Ved Homsevannet i Hå kommune finner vi en av mange nedlagte fjellgårder i distriktet. Den er blitt kalt den mest gudsforlatte plassen i Hå kommune. Fjellgården blir i dag benyttet som «avkobling og feriested» og ligger idyllisk til ovenfor vannet.

Homse. Foto av Sverre Ramdahl Ranum.

Området der husmannsplassen Homse ligger, var opprinnelig en del av utmarken til gården Matningsdal. Husmannsplassen het opprinnelig Hvammssær, noe som betyr ‘sjøen i den vesle dalen’. Sær betyr sjø, og hvammr betyr liten dal. Ettersom århundrene gikk, ble navnet Hvammssær slipt ned av språket til jærbuene. Hvammssær har blitt til Homse.

Homsefolka hadde dei om lag 20 sauene gåande i Ognaheiå om sommaren, men dei fleste andre gardane tok sauene til heis, gjerne Bjerkreimsheiane eller helst Sirdalen. Ungane i Homse måtte gjæta i markene om sommaren, i eldre tid for å halde dyra klar av rovdyr, seinare delvis for å passe på at sauene fór mykje ut i markene og for å passe på at ikkje kyrne kom inn på utslåttsteigane. Sauegjætarane frå andre garder stogga ofte i Homse for ein liten pause og ein kopp kaffi.

Det var tidligare 2 eller 3 bruk på Homse, ei tid var visst 4 bruk registrerte. Det er ennå murar etter eit innehus på Indre Volden på austre del av den oppdyrka marka. Det var ein buplass som heitte Homseægra som låg på vestsida av utløpet fra Homsevatnet. [2]

Sjølv om Homse var veglaust, ferdast det ofte folk forbi. Stiane vart gjerne kalla dabbevegar. Dei var oftast godt opptrødde og tydelege. Det var lett å gå i mørknå med flaggermuslykt når dabbevegen var godt oppgått, han var tydeleg å sjå i lyktelyset. [2]

Homse-gården anno 2013. Det er rester etter gammelt fjøs til høyre for huset.  

Den gamle Homse-gården brant dessverre ned til grunnen i april 2022 (foto fra Jærbladet)

.

Om Homse-slekten

Anders Nielsen Steinsland og kona Anne Malene Gabrielsdatter Mattingsdal flyttet i 1838 til Homse, som var en del av hennes farsbruk, Mattingsdal i Ogna. Dette var starten på Homse-gården. De begynte å dyrke jord i Homse og etter hvert vokste det fram et lite småbruk her. Det bodde til tider mellom 5 og 10 mennesker på Homse. Husværet dei reiste seg var det gamle huset som i si tid hadde stått på bnr 5 på Matningsdal og som Ola Gabrielson, bror til Anna Malene, reiv då han bygde nytt hus om lag 1840. [1]

Anders Nielsen Steinsland var sønn av Niels Andersson Steinsland (f. 1754) og Guro Johansdtr Vassbø (f. 1754). Niels Andersson var sønn av Anders Nilsson Kløgetvedt (f. 1712) og Kari Svendsdtr Ognedal (f. 1721). Faren til Anders Nilsson Kløgetvedt var Nils Einarson; futen gikk til sak mot han fordi han på juledagen 1723 «hårdrog» naboen Ørjens Siverson, «trekte kniv mot han og kom med trugsmål og skjellsord». «Nils klaga over at handlinga hadde skjedd då han var drukken, og at han ikkje hadde pengar til bøtene. Han viste til at han hadde ansvaret for kone, mange små barn og for dei gamle foreldra sine.» [6]

Anders Nielsen Steinsland i Bjerkreim (1782-1844) giftet seg 1806 i Ogna med Anne Malene Gabrielsdatter Mattingsdal (1788-1844). De fikk 9 barn mellom 1808 og 1828, alle ble født på Steinsland. Anders hadde smie  på gården. I 1804 kjøpte han bruksparten som faren hadde byksla på levetida si. Anders var ugift da, men faren gav sønnen lov til å kjøpe bruket. Dermed ble Anders den første selveieren på bnr 2 Steinsland, Bjerkreim. Skjøtet ble skrevet 5/5 1804. Ved skjøte av 5/3 1824 kjøpte han dessuten tredjeparten av bnr 1. Dermed fikk gårdsbruket en skyld på 16 sp. korn.

I 1832 delte Anders det store Steinslandbruket sitt mellom eldste sønnen Niels og mannen til eldste datteren Guri, som begge giftet seg dette året. Det sies at kona Anne Malene lengtet hjem, og de flyttet derfor til Mattingsdal. Anne Malenes bror, Ola Gabrielson Mattingsdal, var ein vidgjeten mann, blant annet var han ordførar i Ogna herad i to periodar, og medlem av formannskapet i ei årrekke og omgangsskulelærar i Ogna sokn i perioden 1814-20, fram til han overtok farsgarden. [1]

Sønnen Gabriel Andersson Homse f. Steinsland i Bjerkreim (1814-1900) ble i 1839 gift med Elen Maria Pedersdatter Homse f. Hølland (1814-1893). Datteren Berthe ble gift i 1837, og barna Andris (f. 1817), Ane, Anna og Svend døde som spedbarn. Så det var nok bare sønnene Gabriel og Andris (f. 1822) som ble med da de flyttet til Homse. Andris døde som ugift fattiglem på Nordre Hetland i Ogna i 1890. Det var sønnen Gabriel, som overtok og drev Homse etter foreldrene. Besteforeldrene, Anders og Anne Malene døde begge som folgefolk våren 1844, med en knapp måneds mellomrom.
.

Ved folketellingen i 1865 bestod buskapen på husmannsplassen Homse av 1 hest, 5 kyr, 18 sauer og 24 geiter. Homse var antakelig den første gården som anskaffet gris. Homse-gården ble et selvstendig bruk i 1868.
.
Homsegarden låg langt frå andre gardar, måtte verta sjølvhjelpte med kvern, trøskjekadl, allslags gardsreidskap m.v. Til dette måtte dei ha gode tekniske evner. Det er mest utruleg at dei også måtte ha handlag til det fine kaldsmedarbeidet med ljåkvessing. [4]

 

Husnavar brukt til å setje pluggar mellom tømmerstokkane under bygging og ein vinkel av eik med Per i Homse sine førebokstavar. [2] 

.

 

 

 

 

 

.

Husmann / gårdmann Gabriel Andersen og Elen Maria Pedersdatter Homse under Mattingsdal hadde følgende barn: Anna Magretha (1839-1856), Peder (1844-1921), Karen Rebekka (1847-1881), Andreas (1849-1896), Hans (1852-levde i 1865), Elen Margrethe (1855-1944) og Anne Margretha (1859-1862).

Hedleren «Per si sida»  i Homsehagen. Her oppbevarte de høy (foto av Sverre Ramdahl Ranum).

 

Slåttonn i Homse
Det var ofte slåttedugnad i Homse. Det kunne koma ein heil flokk og slå for han Per og seinare for han Gabriel. Dei sette pris på folka i Homse og ville gjerne hjelpa dei. I tillegg var det slik at folk nede i flatbygda fekk skjera torv forskjellige plassar i heia og betalte for dette med arbeid i slåttonna. Det ble sagt at når dugnadsfolka gjekk heim, sette Gabriel ifrå seg ljåen, då slo ikkje han heller lenger. Den siste tida Gabriel dreiv garden hadde han mista motet. [2]
Høyet kunne leggjast i hedlerar. Dei Homse hadde ein hedler som tok 24 høybører ved Skjeralitjødn. Hedleren «Per si sida» i Homsehagen på vestsida av Homsevatnet var enda større (se bilde ovenfor).

Kløvjing frå Homse
Når dei Homse skulle handla på Brusand, gjekk dei gjerne med kløvhest til Heresvela der dei lånte kjerra som dei brukte ned til handelslaget. Dei lånte også sele til hesten på Heresvela. Ungane der hjelpte til med å ta kløva av øykjen. Særleg var det viktig med støtte når det var egg i kløva. [2]

Skolegang [2b]
Peder er innskrevet i karakterprotokollen for Ogna fra 1855 og fremover. Det første året Peder er registrert, er det tilsynelatende satt inn kopitegn i alle vurderingskategoriene, utenom den siste: forsømmelse. Her er det loggført 48 av 48.

En anmerkning for påfølgende skoleår lyder: «Den tid skolen holdtes i denne rode var her sne og kulde, så det var ikke alltid rådelig for børnene at komme frem, ellers gjør lange veie og mange elve og bekke det ofte vanskelig for børnene at komme i skolen.»

Læreren har notert inn en forklaring på hvorfor oppmøtet var lavt. Denne bemerkningen kan fortelle litt om Peders situasjon. Det var en forventning om at elevene skulle møte på skolen. På tross av dette forsømte Peder fullstendig første og andre året, men møtte seks dager tredje året. En strabasiøs skolevei kan delvis forklare fraværet. På denne tiden var barna viktige bidragsytere i gårdsdriften. I tillegg var skolen organisert med omgang mellom ulike gårder, så muligens kan styrken på de sosiale relasjonene ha spilt en rolle. Lav sosial status kan nok ofte være hemmende. De fleste andre som er registrert, møtte hyppigere.

De fire påfølgende årene er antallet skoledager økt til 56, og Peder møter opp mellom 13 og 20 dager. Konfirmasjonsalderen nærmer seg og behovet for å kunne bestå leseprøven for presten stiger. Han konfirmeres i 1860. Frem til 1912 var konfirmasjonen tvungen for å sikre en offentlig kontroll på både kunnskapen og som bekreftelse på dåpen. Konsekvensen av å ikke bestå medførte fysisk straff, forbud mot å inngå giftermål og å stå fadder. [2b]

Jordkjeller på Homse-gården. Slike frostfrie jordkjellere var vanlige på gårdene i gamle dager. På Homse var de alltid selvforsynte med poteter. Foto av Sverre Ramdahl Ranum.

I tillegg til gårdsarbeidet drev Gabriel noen år gruvedrift ved Homsevannet. Rundt 1840 fant han nemlig nikkel i utmarka. Prisane på nikkel var gode og halve verdensproduksjon av nikkel var norsk. Konsul Wilhelm Hansen i Køhlerhuset (Hillevåg) overtok halve gruva i Homse. Men funn av store nikkelforekomster i Ny Kaledonien førde til voldsomt prisfall slik at gruva etter 1876 gikk med tap (se mer nedenfor). På det meste hadde han 15 mann i arbeid der! [2]

Gabriel og Elen Maria døde begge som folgefolk i Homse. Gabriel druknet i Ognaelven i år 1900.

 

.

Peder Gabrielsen Homse

Peder Gabrielsen Homse sine aner (slektsgransking foretatt av Linda A. Harestad (Halden), som er tipp-oldebarn av Peder G. Homse og hans andre kone Elen Kristine Eriksdtr). Peder G. Homse giftet seg for tredje gang med Anna Olsdtr (se folketellingen av 1900 ovenfor), og fikk med henne bl.a. datteren Martine. Linda A. Harestad har klart å følge Peder Gabrielsen Homses aner enda lenger tilbake enn til Torbjørgs 3 ganger tippoldeforeldre. På høyre side av tabellen ser vi en del tall – fra 2 til 17. Disse 3 ganger tippoldeforeldres aner kan følges videre i dette vedlegget: Peder Gabrielsen Homses aner

.

.

Peder Gabrielsen Homse, far til Martine (Torbjørgs mormor). 

.

Peder Gabrielsen Homse 1844-1921 (‘Per i Homse’) overtok gården etter faren (Gabriel Andersen; se ovenfor). Han var bonde og fangstmann og levde i Homse til han døde. En tid var han gruvearbeider i Homse.

.

Peder var gift tre ganger og fikk ni barn som vokste opp. Han hadde også et barn født utenom ekteskap; en gutt som heter Andreas, og han er fire år gammel i 1875. Han bor da hos ekteparet Jakob og Helga Hetland noen kilometer unna Homse. De er i 70-årsalderen og Jacob er registrert som husmann. Moren og Andreas er ikke nevnt i Edlands ættesoge; moren heter Anna Malena Jakobsdatter Hetland [2b]. Se mer om Andreas Martin Pedersen her. Det ser ut til at Peder hadde ytterligere to barn utenfor ekteskap; se mer her. 

.
.

.Peder fikk mange barn i de to siste ekteskap, men flere barn døde små. Han ble gift første gang i 1872 i Naerbø med Anna Johanne Olsdatter Høyland (1842-1874). Hun døde som inderstkone i Homse v/ Mattingsdal.

Peder ble gift andre gang i 1876 i Høyland med Elen Kristine Eriksdatter fra Tjesheim (1846-1887). De fikk barna Elen Johanna (1876-1956), Hansine Christine (1879-), Gabriel (1883-1962) og Erik (1886-1967).
      Han ble gift tredje gang i Ogna/Egersund i 1889 med Anne Marie Olsdatter (1862-1927) fra Langholen under Haugland i Time. Hun døde som folgeenke «Anna Maria Gabrielsen» i Homse og er gravlagt i Ogna. Se mer nedenfor. (bilde og tekst – ref [3])
.
I tillegg til gardsdrifta var Peder også på sildefiske og er videre registrert som jernbanearbeider i 1875. Jærbanen ble bygd i tidsrommet fra 1874 – 1878, og traséen strekker seg fra Egersund til Stavanger med seks kilometers avstand fra Homse på det nærmeste. Ved å undersøke nabolaget på digitalarkivet fra nr. 28 til 45, i folketellingen fra 1875, er det én annen som er registrert som jernbanearbeider. De andre i området er registrert i bondenæringen. [2b]

Som gardsbruk har Homse alltid vore lite samanlikna med grannegardane. Men eit rikt fiske, særlig av ål, og jakt på orrhøne, hare og på rev og andre rovdyr i tillegg til gardsdrifta gjorde at Per i Homse kunne sei at «Homse æ sleg ei goe føakrå».  Det fylgde eit inntrykk av noko fritt og sjølvstendig med dei Homse. Særleg Per i Homse var rekna som ein frikar. [2]

Jegeren Per i Homse

Peder hadde flere ulike jobber. Historiene om ham som jeger er mange. En gang henger han opp skjorta si for å lure en rev til å gå i rett lei. Listen ender med at skjorta blir skutt. Skjorteskytingen medfører vansker som forteller noe om den krevende økonomiske situasjonen for Homse-folket. Han jakter også hare og storfugl. Det er mulig å tjene litt på å selge vilt nede i bygda.

Per i Homse var en ivrig jeger. «Per i Homse kunne liggja i senga og skaffa seg ei orrhøna ved å skyta ut gjennom det opne vindauga. Han brukte kona som anlegg, akkurat som ein gong han skaut rotte inne i stova. Han hadde vakna av at ei rotta sat og åt på flatbrødruå ved omnen. Han lurte børsa ned frå spikeren der ho hang rett over senga, la anlegg over bakenden til kona og skaut så det fauk av flatbrød og rotteblod.» [2]

Lensmannen betalte 50 øre i skotpremie for kråke. Folk vitsa om at eit skot kosta 50 øre, og viss du skaut ei kråke med skotpremie på 50 øre, så fikk du smellen gratis. [2]

Fra Family Search (bilder fra ww2.fjeldskaar.com)

.

Ane Marie Olsdtr Homse

Giftermål mellom Anne Marie Olsdtr og Peder Gabrielsen i 1889. Anne Marie var datter av husmann Ole Andreas Olsen i Haugland, Time

Kirkebok for 1862; Ane Maries fødsel. Vi ser at mor til Ane Marie er Marte Kirstine Olsdatter, und: nedre Haugland.

.

.

.

.

Ane Marie Olsdtr (foto fra Kjell Mattingsdal)

.

Etter at Per døde i 1921, drev Ane Marie gården sammen med stesønnen Gabriel. Det sies at Ane Marie var viden kjent for arbeidet hun la ned på gården, men slet seg helt ut og døde i 1927. «Ho hadde ein gong fylgt dotter si (må ha vært Martine) som var på besøk frå Finnestad ned til Heredsvela. Då ho gjekk heim trong ho ein time opp til Mosamyrå, nokre hundre meter frå Heredsvela, og ho døydde ikkje så lang tid etterpå». [2]

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Ane Maries aner

.

Slektsledd fra Peder Clausen Friis til Ole Nilsen (og som kan følges videre til Martine Pedersdtr Homse via Martha Kirstine Olsdtr; gul farge). Trykk for å se bildene i bedre oppløsning.

Ane Marie var fra Haugland, Time kommune. Hun var datter av Ole Andreas Njaa og Marta Kristine Orstad som giftet seg i 1853. De var et par år på Njå før de fra 1855 var forpaktere på et bruk på Line. De fikk fem barn, hvorav det vokste opp tre. Sommeren 1860 flyttet de til husmannsplassen på Langholen – siden kalt Hestholen – i nabolaget til Steinsland og Store Salte.  Langholen var husmannsplass på Gnr 7, Bnr 14 i Nedre Haugland. Det var ikke mulig å livnære seg på det husmannsplassen kunne by på; både Ole Andreas og Marta måtte ha annet arbeid. De hadde en hest og en eneste sau – så både melk, kjøtt og ull måtte kjøpes. Det sies at Ole Andreas rota i gravhaugane for å se om det var noe av verdi å finne. Dessuten gikk han rundt om på dagarbeid. I folketellingen står det at «Familien nyder understøttelse av fattigvesenet».

Om husmenn

«Husmennene åtte ikkje den litle jorda dei hadde hjå bonden eller embetsmannen. Og fleire hadde ikkje anna å leva av enn det arbeidet dei kunne få av bonden for mest inga løn, eller det dei kunne tena med jakt og fiske. Litt betre stilt var dei husmenner som hadde såpass jord at dei kunn>»e fø nokre sauer eller geiter, og hadde dertil ein potetåker, og aller best ein kornåker. Likevel måtte dei også lita på arbeid utenom husmannsplassen. Attåt ei lita avgift å betala hadde plassmannen pliktarbeid. Mange hadde tre-fire vekers  pliktarbeid, pliktarbeid som han måtte helst ta i onnene. Da måtte han forsøma si eige innhausting. 

Some plassmenn var so hepne at dei hadde eit handverk ved sida av; sagmeister eller smed, garvar, skomakar o.l. Rosemålaren for og ikring. Det same gjorde snikkaren og treskjeraren. Så var det og med kvinnene i finare saum og veving. Dei som hadde kunstnarhåtten finn med såvel i husmannsstova som i bondestova. Så snart borna var bortimot konfirmasjonsalder, måtte dei ut i teneste.. Og då måtte sønene, utenom odelsgutten, ut å søkja seg arbeid annan stad. Fleire sette seg då til på husmannsplassar. eller bygde seg hus med sjøkanten, og vart kalla strandsitjarar.» (Fra Erfjord Bygdebok, av M. Våge, 1959).  

 

Når det gjelder livet på Langholen, ble det nok ikke enklere da Ole Andreas døde i 1882. Ane Marie Olsdtr reiste til Homse i 1888 – 6 år etter at faren døde. Ane Marie hadde tre eldre søsken. Søsteren Rakel ble bare 16 år. Broren Olai, som overtok husmannsbruket etter faren, fikk ingen barn med kona Kristine Gabrielsdtr fra Nærbø. Olai skal være den som fikk kjøpt bruket; han var blant annet hestehandler og ble kalt «tamburen». Han døde i 1907. Marta Kirstine Olsdtr Orstad døde 1889 som fattiglem, samme år som Anne Marie giftet seg med Peder Gabrielsen i Homse.

       

Bildet til venstre viser Langholen slik det så ut i 1970 (opprinnelig hus foran); i midten gårdeieren på Gnr 7 Bnr 10 på Ole Andreas Olsen sin tid (Jens Erikson Lende); på høyre bilde kan vi se Langholen i venstre kant, litt ovenfor midten av bildet. Nedenfor Langholen ligger Gnr 7 Bnr 10, som Langholen opprinnelig var del av; selve gården nederst til venstre.  (Bildene er fra «Haugland i bilder» av Friestad og Haugland). 

Fra kirkeboka; Ole Andreas sin fødsel i 1822

Martha Kirstine Olsdtr Orstad døde i 1889 som fattiglem

  
Om dødsfallet til Ane Maries farfar, Ola Olsen Oma, 18/9-1836. Ikke lett å tolke kirkeboken, men ifølge bygdeboken står det her at han tok sitt eget liv, og at han ikke fikk jordpåkasting.

Ola Olsen Oma (f. 28/7-1782, d. 23/3-1817) var husmann på Njaa (Kvernenes under bruk 20) og var gift med Ragnhild Josefsdtr, Line, f. ca. 1791. De fikk sønnen Ole Andreas 25/4-1822.

.

.

Peder og Ane Maries barn

Peder Gabrielsen Homse og hans tredje kone Anna (Martines foreldre) fotografert i 1919 under en utflukt til Homse. Bildet er tatt av Tullin Bøe [2].

De fikk barna [3]:
– Martine Olava Pedersdatter Homse (1889-1969), gm Lars Einarsen, Finnestad
– Ole Pedersen Homse (1891-1891)
– Kristine Pauline Pedersdatter Homse (1892-1920) gm Gabriel Olson Vetteland.
– Ola Andreas Pedersen Homse (1894-1894)
– Anna Maria Pedersdatter Homse (1897-1898)
– Regina Pedersdatter Homse (1897-1897)
– Anna Marie Pedersdatter Homse (1899-1965) gm Ole Edvard Sundstøl, Gimre, Sola.
– Regina Pedersdatter Homse (1901-1902)
– Karen Regina Pedersdatter Homse (1902-1993)  gm Tollef Olsen Gravdal, Bjerkreim.
– Oline Pedersdatter Homse 1905-1905
.
.
.
.

Når det nærma seg ein fødsel, vart Per usikker. Han sâlte hesten og rei til Mattingsdal etter hjelp. Men det gjekk ikkje alltid så godt, 3-4 barn døydde i samband med fødsel. Likevel vart det ein stor ungeflokk i Homse. Ei dotter vart gift på Ualandsgarden. Ho sa det var fritt, men hardt å veksa opp i Homse. Det var litt motsetningar mellom dei to barnekulla. [2]

Martines konfirmasjon i 1904

Anne Maries død i 23/7-1927

Vågaspel på isen
Både Per og Gabriel i Homse og andre gardbrukarar var merkeleg skøydalause når dei køyrde på isen. Gamle Hans Gravdal trefte Per i Homse og kona Anna, og spurde om isen på Homsevatnet var sterk nok til å gå på. «Isen er så sterk at du kan bygge en kirke på han», sa Per på høgtidsmål. «Kæ æ det du seie? sa Anna, det er nå ikkje lenger si enn i går at eg drog deg opp av vatne».  Både dei Homse og andre hadde det med å slå over i norskdansk når dei snakka høgtideleg. Dei hadde lært det av presten og annan øvrighet, dessuten låg Eigersund der og verkte med den vesle bykulturen sin. [2]

Kyrkjeveg
I eldre tid fôr mest alle til kyrkja om sundagen. Dersom noen var sakna vart det spurt «Kæ så felte?» Per i Homse, som hadde mykje slekt i Bjerkreim pla gå til Bjerkreimskyrkjå. Han var ein idrettsmann og kjend for ei bratt «uvyrdslåm» der han på kyrkjeveg suste ned Liabakkane mot Fjermedal på ski, med lang stav, ned mot «Lammasteinen.» [4]

 

.

Martines søstre, ref [3]

    

Anna Maria/Ole Edvard og Karen Regina/Tollef [3]

Kristine Pauline Pedersdatter Homse 1892-1920, g/sk. m Gabriel Olson Vetteland 1871-1940.
Barn (oppvokst hos fosterforeldre):  Otelia 1909-1982,  gm Betuel Ragnvald Serigstad 1899-1960, Time  Peder Vetteland 1911  Gudrun Agathe 1916 f. på Sandve.  Barnets far var kjører ug. Martin Kristoffersen Fuglestad 1880 med bosted Stavanger.   Dødfødt barn 1920, gravlagt sammen med sin mor som var «fraskilt kone» i tjeneste på Ueland.
Anna Marie Pedersdatter Homse 1899-1965, fikk med enkemann/folgemann Elias Ellingsen Vigrestad fra Øvrabø 1863-1945 en sønn:  Arne Vigrestad 1924-2000, ugift.

Anna Marie ble gift 1928 i Håland med Ole Edvard Sundstøl (1868-1953), Gimre, Sola. Hun tjente her v. sin mors død i 1927. Barn:  Einar 1927,   Arthur Peder 1929-1999,  Anna Bertine 1931-99, gm Ragnvald Kristinius Sørnes 1919-96,  kvinne 1934, g. Byberg,  kvinne 1937, g. Gravdal,  kvinne 1939, g. Myhra.
Karen Regina (Regine) Pedersdatter Gravdal f. Homse 1902-1993, gift i Bjerkreim i 1919 med Tollef Olsen Gravdal 1871-1960. Barn:  Ola T. Gravdal f. 1931-2001, gm. Sundstøl.

.

Elen Margrethe Gabrielsdatter Homse (Peders søster) og Ola Olson Hetland f. Gravdal. De var medlemmer av Det Almindelige Samfund «Pera-sekten», som Olas bror Peder Olsen Gravdal Nodland var «stifteren» av, og de er gravlagt på denne menighetens kirkegård på Krossmoen, Helleland (se bildene nedenfor). Folket på Homse var imidlertid ikke med i Samfundet slik som de i Gravdal. .

(informasjon fra Erling T. Endresen)

  

Om Homse i gamle dager

   


I dette intervjuet i Stavanger Aftenblad i 1965 forteller Erik Homse (Martines halvbror) om livet på Homse for over 100 år siden.
.

Homse-gården i 1930 (foto fra Magne Larsen)

Homse i 1956; utflukt i Hinna Misjonslag (foto fra Kirsten Rege).

Kart over området; Homse nederst til høyre. En mulig vei til Homse er fra Rånaheiå (Matningsdal), øverst til venstre. I de senere år var det folk i Rånaheiå som hadde mest kontakt med folka i Homse. Vannene som må passeres på veien heter Bjønnshivatnet og Rosselandsvatnet. Turen fra Rånaheiå til Homse tar omtrent en time. 
.
.

Skolegang
Noen ganger brukte ungene denne veien via Rånaheiå til skulehuset på Mattingsdal. «Dei brukte ein time på skulevegen og gjekk gjerne tidleg slik at dei fekk litt tid for seg sjølve før skulen begynte. Dei gjekk berre tre gonger i veka, men det var stritt nok og dei måtte stundom overnatta på Mattingsdal eller andre plassar. Men dei sytte med å overnatta for mora kunne ottast det var galt fatt. Dei hadde stort strev med å koma seg fram til det litle dårleg utstyrte skulehuset, men det kunne vera ein uvanlig god lærar dei kom til.» [2]
.
I 1880 kom det en ung mann som omgangslærer i Matningsdal og Fuglestad skulekrins. Han heitte Brynjulv P. Mugaas (fra Evanger), og det ser ut til at han var lærer der noen år fram til han flyttet til Kvinherad og senere begynte på lærerskolen på Stord. Flere av ungene i Homse kan ha hatt han til lærer. Det sies at Mugås hadde stor betydning for kristenlivet i bygda [1], og ble senere mangeårig lærer i Egersund og  i perioden 1910-36 sekretær og kasserer i Misjonssambandet. Mugaas var sentrale skikkelser i det meste som skjedde i Misjonssambandet i Egersund fra 1890 og langt inn på 1900-tallet. Hjertesakene var ytre- og indremisjon og totalavhold (Ove Sandvik, blogg).

.
Antal skuleungar byrja mot slutten av 1800 talet å verta så mange at omgangsskulen vanskelig lot seg gjennomføra. Likevel heldt ein på omgangsskulen i Matningsdal skulekrins heilt fram til 1896. Først dette året vart Matningsdal skilt ut som eigen skulekrins, og ein fekk eige skulehus. Fram til 1843 var det kun ein skulehalder i heile Ogna sogn. Han gjekk frå gard til gard og underviste, oftast då to dagar om gongen på kvar gard. Den løna han hadde krav på, i tillegg til kost og losji, måtte han sjølve krevja inn frå den enkelte gardbrukaren. Fra 1828 fekk dei fast årsløn, 16 spesidalar. [5]

På vei til Homse i 2013. Til høyre er Mærane, hvor Bjønnhiåna har sitt utløp fra Bjønnshivatnet. Her hadde bruka på Matningsdal mærer. Veien til Homse går her, sør for Bjønnshivatnet. Hesten til Homse-gården drukna i Bjønnshivarnet i 1946 da den gikk igjennom isen. 
.
.
Dei Homse miste den beste åkeren sin ved oppdemminga av vatnet. Homsevatnet vart oppdemt med demninga som vart bygd i 1920. Dei fekk 800 kroner for vassrettane, men det var ikke lenger råd å fø ein familie på garden. Dei fekk kommunal godtgjerdsle år om anna. Men garden var veglaus og utan mark som var dyrkande med den tids dyrkingsmåtar og i tillegg kom elektristetsverket.

Det var ikkje rart at forfallet begynte i 30-åra. I 1939 var det blitt så smått at dei fekk pengar frå ein basar i Vestlandske Indremisjon «til hjelp for fattige til jul». Også frå Baptistmenigheten på Ålgård kom det litt hjelp. [2]

Gabriel og døtrene (Ella og Paula) var de siste fastboende på Homse.  «Dottera Ella hadde tidleg i oppveksten bestemt seg for at familien ikke kunne bli buande i Homse for alltid. Etterkvart som foreldrene vart gamle og helsa byrja å skranta, var det hardt for dei to jentene å halde garden ved like. Etter at den beste jorda på garden vart sett under vatn etter oppdemminga av Homsevatnet, vart det enda vanskeligare å driva gardsbruk i Homse. Gabriel gav mest opp. Han slutta å køyra gjødsel ut frå hevdafjoset, og fekk heller ikkje kunstgjødsel til gards slik ein hadde byrja med på dei andre gardane i bygdå. Inntekten frå levering av smør, ull, litt egg og slakt kunne ikkje rekka langt.

I 1947 selde Ella garden for 9000 kr til bakermester Skjelldal (Grænsen Dampbakeri) fra Stavanger. Audun Øyri kjøpte garden i 1963 og hadde garden som fritidseiendom. Det er nå sønnen Helge Øyri som eier gården.  [1]

Homse-garden brann diverre ned til grunnen i april 2021.

.

.

Om gruvene i Homseheia

Nikkelgruva med to 6 meters dype brønner (foto Sverre Ramdahl Ranum).

I markene innanfor Herredsvela, i Homseheia, ligg Homsegruvene. Her finn du spor etter to gamle nikkel- og kopargruver.
Funna som la grunnlag for gruvedrifta vart gjort så langt tilbake som i 1840-åra av Gabriel A. Steinsland frå Bjerkreim. Dette skulle visa seg å verta ei ny tid for gardbrukarane i området. Malmen som vart teken ut av gruvene, særleg nikkelen, var svært ettertrakta materiale, mellom anna til myntproduksjon og fornikling.

Den eine gruva har ei seks meter djup sjakt, som igjen har fleire gruvegangar med ulik lengd. Malmen vart heist opp og lagra i haugar. Slike malmhaugar finn ein enno rundt gruvene. På snøføre vart så malmen transportert til Sirevåg av gardbrukarane rundt om. Dei brukte hest og slede til dette, og skal ha fått betalt 80 øre dagen for arbeidet. I Sirevåg vart malmen lasta om bord i båtar som gjekk til smelteverk i Storbritannia.

Gruvedrifta stoppa opp rundt hundreårsskiftet, og etter den tid har gruvene ikkje vore i verksemd. Det har seinare vore prøveboringar, men resultata har så langt vist at gruvene ikkje er drivverdige, men ligg i grenselandet.

Å finna fram
Å finna gruvene er forholdsvis lett, og det er ikkje ein lang tur. Best er det med sykkel. Då syklar du til endes på vegen inn til Herredsvela. Her er det laga til parkeringsplass, men med syklar kan du sykla vidare utover i marka, og då kjem du raskare til målet. Frå parkeringsplassen held du deg til grusvegen rett austover i nokre kilometer. Denne vegen held ein seg på heilt til du kjem til brygga ved Hellevatnet. Her går du på nordsida av vatnet, går over bru og held stien forbi hytte og inn i eit skogholt. I enden av skogholtet kjem du til slagghaugane, og sjaktene. Gåturen tek 10-20 minutt.

(fra Hå kommunes kultur-sider)

Referanser
[1] Øvre Bygdå, av Johan Tjåland (2004)
[2] Folkeminne frå Ognaheiå, av Audun Øyri (2000)
[2b] Schanke Eikum, Thomas. 2018. Økonomiske og sosiale kontraster i bondenæringen på 1800-tallet belyst gjennom fortellingen om Peder Gabrielson Homse. Deloppgave i Masterprogrammet ved Høgskolen i Volda.
[3] Oversikt over slekten fra gården Homse u/ Mattingsdal i Ogna, av Erling T. Endresen (2012)
[4] Folkeminne frå Ognaheiå 2, av Audun Øyri (2004)
[5] Ogna herad i hundre år – 1838-1938, av Morten Lindtjørn (1938)
[6] Bjerkreimboka III: folket og eigedomane gjennom dei siste fem hundre år, av Lisabet Risa (2000)