Ingjerd Andersen

03.04.1917 – 13.02.2009

Ingjerds anetavle

Ingjerd ble født 3. april 1917 i Helgesensgate 7 på Torstrand, men var såpass syk at hun ble døpt på sykehuset. Ingen trodde hun skulle leve opp. Det står i dåpspapirene at hun var datter av verksmester Eilif Andersen og hustru Anna. Eilif lånte penger og stiftet Fram Båtbyggeri i 1917. Han ble selv disponent. Båtbyggeriet bygde 2 kompositt-skip, «MS Østfjell» (620 tonn, 145,6 fot, 320 hk) og «MS Bjørnø» (500 tonn, 26,6 fot bredde), begge var ferdige i 1919. Østfjell ble solgt til Tønsberg, og omgjort til lekter i 1926. Byggingen av Bjørnø ble gort på oppdrag av Bugge Olsen AS, og senere solgt til Tyskland. Den gikk ned under 2. verdenskrig.

    

Det varte imidlertid ikke lenge før båtbyggeriet gikk konkurs, og Eilif tapte alt han hadde satset. Han hadde også kjøpt hus, Griffenfeldtsgt. 18, og hadde på dette tidspunktet 6 små barn å forsørge. De gikk en svært vanskelig periode i møte, med stor gjeld og uten arbeid. «Hadde det ikke vært for deres kristne tro, så hadde de ikke kommet så godt igjennom den vanskelige tiden» (Egil Rudsta Andersen).

Søsknene Jenny, Egil og Ingjerd på trappa i Helgesensgt 7 der de bodde i 1918. Trykk for å se større bilde.

Legen mente Ingjerd hadde hjertefeil, og hun fikk ikke så mange år på skolen. Eilif ble senere leder av Larvik Rørhandel. For å spe på økonomien, begynte de med matvarebutikk i huset i Griffenfeldtsgt. Da Ingjerd var 15 år (1932), begynte hun i familiens matvarebutikk. Hun var veldig sjenert, og gråt sine modige tårer før hun skulle ekspedere sin første kunde. Hun husket godt at det kom en kunde som skulle «ha for 5 øre artitt». Han fikk en stor pose lakris.

 Noen vers fra Ingjerd sin 80 års dag (ukjent forfatter)

Hun sluttet i butikken i 1947, da hun ble forlovet med William Fjeldskaar. William var hennes store kjærlighet. De giftet seg i 1948. Da de giftet seg, kjøpte han Greveveien 61; her hadde de leieboere (frøken Vang). De var naboer til hans foreldre, Amalie og Johan Kornelius (som bodde i Jonas Lies vei 3). Hun jobbet sammen med sin svigerfar i bokhandel i Nansetveien 78 en forholdsvis kort periode. I 1952 bygger William forretningsbygg i Nansetveien 66 og etablerer egen forretning, med salg av jernvarer, maling, gave- og parfymeartikler. Ingjerd hadde sin jobb i butikken i 20 år, etter noen år som husmor. Forretningen ble solgt i 1980. Da hadde hun stått i butikk i tilsammen 35 år.

Giftermål 24/4-1948

Hun ble enke i 1996, hun og William fikk 48 år sammen. Hun var ved mannens side hele tida, og han ville nok ikke levd såpass lenge, hvis det ikke hadde vært for hennes tålmodighet og godhet. Utradisjonelt hjem, utradisjonelle rollemønster. Ingjerd i butikken, William stelte hjemme (iallfall da byggevirksomheten var på hell). Ingjerd var et godt menneske, snill og omgjengelig. Jeg kan ikke huske at hun var sint noen gang. Men hun fortalte at hun hadde vært sint én gang – på William sine arbeidsfolk. Jeg vet ikke helt hvordan det foregikk, men det hadde tydeligvis satt sine spor, hun husket det godt 30 år etterpå.

Hun hadde et yrke som passet ypperlig til sitt sosiale vesen; hele sitt yrkesaktive liv i butikk. Først i matbutikk hos foreldrene i Griffenfeldtsgate, så i bokhandel, deretter 20 år i Nanset Byggeartikler. Jeg lurer på om det var enkelte som ikke egentlig kom inn i butikken for å handle, men for å få en prat med henne.

Hun hadde usedvanlig god kontakt med Jenny og brødrene, og de hadde stor glede av hverandre. Masse turer og mye sosialt; selskaper, julefeiring, osv. Etter at onkel Hans kom til Larvik, og etter at de mistet sine ektefeller, hadde de jevnlig kontakt og var de mye ute på farten; onkel Egil kjørte og de var (som oftest) ute på middag hver søndag – enten i Bøkeskogen eller andre kaféer. Det var utrolig samhold, og masse humor.

De siste årene avtok dette, onkel Hans døde og onkel Egil ble svakere. Da var hun ute og fartet med rullatoren. Hun fortalte ofte om folk hun hadde truffet og snakket med. Hun hadde jo en stor bekjentskapskrets i forbindelse med jobb i butikk. Hukommelsen og oversikten over Larviks befolkning var det ingenting å si på.

Larvik Indremisjon; her gikk hun inn i tradisjon; både hennes bestemor og farfar hørte hjemme her. Bestemor hadde omtrent fast plass på bedehuset, og farfar spilte fiolin der. Foreldrene Anna og Eilif hørte også til på bedehuset. Jeg forbinder henne med sangen «Du som bryter lenker». Hun var aktiv i Finnmarksmisjonen og Hvite Bånd. Oldefar var alkoholiker, og bestemor Gusta Marie vokste opp i et hjem med problemer av denne grunn. Det forklarer nok at mormor, Ingjerds mor, var med på å stifte Det Hvite Bånd i Larvik. Barneforeningen startet Eva Marie (Arnfinns kone) og Ingjerd i 1966, og drev den i 30 år. Hun fortalte en gang at hun hver dag husket familie og slekt i bønn til Gud; hun hadde en lang liste og nevnte alle på navn. Med hennes bortgang er det mange som har mistet en trofast forbeder.

God helse, et langt liv. «Jeg trodde jeg skulle være frisk resten av livet», sa hun med et glimt i øyet. Det gikk ikke slik. På slutten ble det konstatert at hun hadde kreft i bukspyttkjertelen, med spredning til lever og skjelett.

Vi (hennes to barn) var hos henne de siste dagene. Det satte vi pris på. Det var også ganske tydelig at hun hadde glede av det, og av å høre musikk. Hun ble veldig rolig av å høre sine egne CDer med kristne sanger som hun vanligvis hørte på daglig. Det var ikke så mye av det hun sa, som vi kunne forstå. Men da vi spilte sangen «Hjemme i himlen» sa hun ganske tydelig «den var fin». Den siste dagen hadde vi ikke kontakt med henne, men vi fortsatte å spille CDene. Da den siste CDen stoppet, trakk hun sitt siste sukk. Det var fredag 13. februar 2009, kl 16.30.

Liv, Jenny og Ingjerd

Ingjerd og Anna ved Lærdalselva

  
Kort fra Ingjerd til familien i Griffenfeldtsgate i  juni 1936. Hun var muligens på tur til stevne i Stavanger sammen med ungdomskor (?). 

Ingjerd og William på biltur

Ingjerd ble gravid med sitt første barn i 1951. og måtte gjennom svangerskapskontroll. 

Jenny, Egil Rudsta, Eilif, Hans, Liv, Anna, Erling og Ingjerd

   
Ingjerd med sine barn Willy og Inger Reidun; ute på tur

Fra ØstlandsPosten 7/3-96

Ingjerd var aktiv i Hvite Bånd , og var leder av barneforening i 30 år.

  

   
Ingjerd skrev litt for egen del fra en av turene til Kanariøyene. Det var William som ivret mest for å reise, men Ingjerd var med. 

   
Ingjerd og William var på mange reiser; Ingjerd holdt kontroll med sted og tidspunkt. Til høyre Ingjerd og William i Israel da de hadde sølvbryllup.

50 års jubileum for Torstrand skole i 1981. Foran fra venstre Hanna Erlandsen, Borghild Andersen og Ingjerd Fjeldskaar. Annen rekke Ellen Eliassen, Borghild Thorstensen, Joran Kiil, Dagheid Johansen, Ruth Eriksen, Ragna Henriksen, Astrid Pedersen og Elsa Thorsen. Bare rekke Ruth Nielsen, Olaug Olsen og Hjørdis Hem. Foto fra ØP.

.

…

.

Ingjerds julehilsen til Magda Kilane

Gratulasjonsbrev fra fetteren og kunstneren Carl Nesjar. Trykk på bildet for å se stor størrelse. 

Ingjerd sammen med barn, svigerbarn, barnebarn m/ektefeller og oldebarn juli 2008 i Bøkeskogen. Trykk på bildet for å se stor størrelse. 

.

Minneord fra Tore ved tante Ingjerds begravelse – 20. februar 2009

Et jordisk liv er levd og ved veis ende
Tilbake står Ingjerds familie og frende

Ingjerds liv var både innholdsrikt, langt og godt
Ikke mange runder nitti så feiende flott

Savnet og tomheten vil merkes; mest hos de nære
Men når intet er usagt, er det lettere å bære

Minnene fra Ingjerd er mange; og de er gode
Naturlig nok mest fra oppveksten som Nanset-pode

Ett av Ingjerds kjennetegn var det gode humør
Ispedd en rungende latter av smittsom valør

«du godeste» var en gjennomgående replikk
Mens den påfølgende latteren tok siste stikk

Aktivitet og engasjement var óg Ingjerds styrke
Butikkdrift, hjem og foreningsliv var et tredelt yrke

Mitt første Ingjerd-minne er av alder femtifem
Da ble jeg – livredd for «mørtemann» – geleidet hjem

Min første Ingjerd-mat står limt for mitt syn
Kapteinskjekser med sirup sto på meny’n

Men først sang vi: «O du som metter liten fugl»
Og da slo det meg at vår matsang var mindre kul

Noen år senere hyret hun meg som regningsbud
Men tryllekunstner Melø overtok i all sin skrud

å gjøre meg til ryddegutt var Ingjerds neste trick
Og det måtte gå bra, med så god trening fra vår butikk

En sjektetur til Skjeggestad var alltid gøy
Til og med den gangen vi glemte dekketøy

Som småbarnsfar og Ingjerd-kunde kan jeg røpe
At det stundom vanket en leke på kjøpet

Et besøk forleden år av Morten og meg selv
ble en uforglemmelig og sprudlende kveld

Ex-nabo Rolf ga Ingjerd følgende attest:
Fra Eiriksgate savner jeg henne mest

Jeg takker for alt – med noen ord så linne:
Det lyses herved fred over Ingjerds minne

Ingjerd Fjeldskaar
(3. april 1917 – 13. februar 2009)

.

.

Ingjerd was born April 3 1917, but nobody expected her to grow up, as she was very sickly. When she was 15 (1932), she started as assistant in the family’s grocery shop, located in the house of Griffenfeldtsgt. She was very shy, and cried when she was about to serve her first customer.

She had the last day in the shop in 1947, when the shop was shut down. She married William in 1948, and started as salesclerk in the family’s hardware store/gift shop Nanset Byggeartikler which they established in 1952. Ingjerd and William had the store untill it was sold in 1980.